Dra til sjøs – for et middelhavscruise!

Hvordan er det egentlig å reise med et av Royal Caribbeans aller største cruiseskip? Bli med om bord på Symphony of the Seas på et cruise med stopp i Barcelona, Palma, La Spezia og Roma.

Det er overskyet i Barcelona denne søndagsformiddagen, men varmt. Bak i taxien som nå manøvrer seg heseblesende gjennom storbyegatene er det trykkende varmt, og øyelokkene føles tyngre og tyngre. Biler, trær og rundkjøringer suser forbi. Men så er jeg plutselig lys våken. For der, bare noen hundre meter unna, skimter jeg plutselig målet. En gigant av et skip. Et av verdens største, faktisk. Symphony of the Seas!

Det er overraskende enkelt og lite tidkrevende å komme seg om bord. Vi går ut av taxien ved cruiserederiets egen terminal i havnen, leverer fra oss koffertene, sluses raskt gjennom sikksakk-løypene helt frem til innsjekkingsskrankene der vi får utlevert personlige, bankkortlignende plastkort som skal brukes både som lugarnøkkel og betalingskort om bord. Snaue 15 minutter senere rusler vi gjennom landgangen, der minst annenhver passasjer stopper for å ta et bilde eller en filmsnutt av det imponerende skipet som ligger til kai med den 362 meter lange skipssiden mot oss.

TREHUNDREOGSEKSTITO METER. Det er omtrent tre fotballbaner, det. Eller 10-12 fullvoksne blåhval, hvis du foretrekker animalske sammenligninger. En slik størrelse hadde vært imponerende selv bare med ett dekk, men Symphony of the Seas har 18. 18 dekk fylt med alt fra robotbarer til vannsklier. Jeg setter opp tempoet litt og holder umerkelig pusten når jeg tar det ene avgjørende skrittet som gjør at jeg forlater landejorda og plutselig befinner meg om bord.

Et par timer senere har jeg og Symphony of the Seas lagt Barcelona bak oss. Jeg har rukket å finne frem til lugaren, beundre utsikten fra balkongen og kjenner at det rumler i magen. Nå er det på tide å utforske mattilbudet om bord.

– What can I get you, madam? I skipets hovedrestaurant, som strekker seg over tre dekk akterut, sitter jeg ved et rundt bord under flere massive krystallysekroner. Menyen byr på alt fra cæsarsalat til surf and turf, og valget er ikke akkurat enkelt. Jeg går til slutt for en uslåelig kombinasjon av carpaccio, pasta og is, og blir ikke skuffet.

Flere retter senere setter jeg kurs mot skipets Aqua Theater på dekk 6. Det ligger helt akterut og under åpen himmel. Sus etter sus går gjennom det fullsatte amfiet når akrobatene gjør halsbrekkende stup, hopp og kast i den futuristiske vannforestillingen HiRo. Vannet spruter og stuntene begeistrer både store og små tilskuere. Den første kvelden om bord går mot slutten, og i morgen venter en ny havn.

Vekkerklokken ringer. Jeg trekker til side gardinen i lugaren og blir blendet av det skarpe sollyset. Jeg småsnubler ut balkongdøren og myser over rekka mot land. Da jeg får gnidd søvnen ut av øyene kan jeg skimte den imponerende katedralen som utvilsomt tilsier at vi er i Palma, Mallorcas lille storby.

En drøy halvtime senere står jeg rett foran den gotiske katedralen. Arbeidet ble påbegynt på 1200-tallet, og den dag i dag er honningfargede La Seu med sine spissbuer og intrikate detaljer et mektig syn.

Og apropos mektig – bare fem minutter unna ligger isbaren Rivareno, som anses som en av Palmas beste isbarer. Jeg går innom og bestiller en cono mediano med to kuler, naturligvis bare for å sjekke om det er hold i påstanden, og kan bekrefte at Rivareno er verdt et besøk.

Med isen i hånd manøvrerer jeg gjennom Palmas små, trange gater, uten noe klart mål. Underveis lar jeg meg begeistre av gatekunst, små uteserveringer, franske balkonger og grønne vindusskodder. Nå er det bare én ting å gjøre: å finne et bra tapassted!

I Calle Can Escursac slår jeg meg ned ved bardisken på lille Bar Espana. Den tynnslitte menyen er på spansk, men om spanskkunnskapene er fraværende kan du trøste deg med at personalet er hjelpsomme. På haltende spansk bestiller jeg en tabla mixta, en liten servering som viser seg å bestå av ost, valnøtter, spekeskinke og knasende, sprøtt brød med salt, tomat og olivenolje. Litt senere er smitt og smule fortært, og klokken viser at det er på tide å sette kurs tilbake mot cruisehavnen.

Etter en dag i land oppdager jeg at det nesten er like vanskelig å velge hva jeg skal gjøre om bord som hvilken utflukt jeg skal dra på dagen etter.

Isshow? Så klart! I løpet av den forrykende forestillingen dukker både avskyelige snømenn, hinduguder og skumle skikkelser opp – alle skøytekledde og i et kappløp mot tiden. Det er imponerende, men turens største underholdningsopplevelse blir overraskende nok musikalen Hairspray. Eller, vent litt. Overraskende er det strengt tatt ikke, for Hairspray er en av mine favorittmusikaler. Men nivået imponerer! Med profesjonelle sangere, dansere og et sceneshow som kunne glidd rett inn på en storbyteaterscene, er det lett å glemme at jeg befinner meg på et skip midt ute i Middelhavet.

Og så er det Wonderland, da. En spesialrestaurant inspirert av Alice i Eventyrland. Det merkes fra første stund. Menyen blir ikke delt ut – den må males frem med en pensel dyppet i vann. Det som etter hvert lander på bordet ser ut som små kunstverk, og flere av dem får meg til å lure på om jeg egentlig skal spise dem eller fotografere dem. Jeg gjør begge deler.

Dagen da skipet legger til kai i den italienske havnebyen La Spezia står jeg opp grytidlig. Fra La Spezia er det nemlig bare en halvtimes tid med tog til de fem kjente småbyene som utgjør Cinque Terre, og jeg har planer om å se minst et par av dem før jeg må være tilbake om bord. Himmelen er full av regntunge skyer, men jeg tar sjansen.

Fra cruiseterminalen tar det ca. 10 minutter til sentralstasjonen med taxi. Togbillett kjøpes enkelt på automatene på stasjonen, og så er det bare å vente på toget. En drøy halvtime senere ruller toget inn på stasjonen i Vernazza, byen som ligger nest lengst nord av Cinque Terre-byene.

Togturen ga små smakebiter på hva som ventet, med dramatiske klipper og postkortvakre hus, og allerede på stasjonen er det tydelig hvorfor disse byene er blitt så usannsynlig populære. Nede i byen skimtes pastellfasader i ferskenrosa, okergult og rustrødt, tett i tett, og i den bittelille havnen i enden av hovedgaten ligger fargerike småbåter og dupper i det turkise vannet. Skjønt «by» er en overdrivelse, dette er en liten landsby som du enkelt utforsker på en time eller to ved å gå på kryss og tvers mellom spisesteder og småbutikker i de smale gatene.

Før jeg når til den neste byen, blir været dårligere. Regnet siler ned, og bølgene slår mot båtene som ennå ikke er trukket opp på land. I tillegg gjør regnet stiene mellom byene utilgjengelige, så jeg må ta toget igjen for å komme til den neste byen. Turist som jeg er, tar jeg på meg en regnponcho og prøver å gjøre det beste ut av det.

Manarola er om mulig enda mer postkortvakker enn Vernazza. De små, pastellfargede husene klamrer seg til en bratt klippe som stuper rett ned i det urolige havet. Regnet gjør det nesten umulig å rusle rundt i gatene, men jeg tar meg i det minste opp på en høyde og får fantastisk utsikt over den lille byen.

Nå er imidlertid regnponchoen minst like våt på innsiden som på utsiden, skoene surkler for hvert skritt, og alle spisestedene er fullpakket av turister på flukt fra regnbygene – så jeg kaster inn håndkleet.

Tips! Cruiserederiene arrangerer utflukter i land der skipet legger til kai, som for eksempel til Cinque Terre-byene. Dette er et utmerket alternativ hvis du foretrekker å la andre ta seg av organiseringen.

Senere samme kveld står jeg på dekk når skipet kaster loss og forlater La Spezias havn. Neste stopp er Roma, og derfra går turen hjem til Norge. Med meg i bagasjen har jeg imidlertid mange nye, herlige ferieminner, og en ting er sikkert – cruise byr på ferieopplevelser i verdensklasse!