Søk på ving.no
Skrevet av: Lén-Veronica Kongerud
Det er overskyet i Barcelona denne søndagsformiddagen. Varmt – gradestokken viser 22 grader – men overskyet. Det har allerede gått nesten et halvt døgn siden jeg omhyggelig låste utgangsdøra hjemme og trakk kofferten klaprende langs et folketomt fortau i Flytogets retning.
Bak i taxien som nå manøvrer seg heseblesende gjennom Barcelonas gater er det trykkende varmt, og øyelokkene føles tyngre og tyngre. Biler, trær og rundkjøringer suser forbi. Brått er jeg lysvåken. For der, bare noen hundre meter unna, skimter jeg plutselig målet. En overveldende koloss av et skip. Der venter nemlig et av verdens største cruiseskip. Symphony of the Seas.
Det er overraskende enkelt og lite tidkrevende å komme seg om bord. Vi går ut av taxien ved cruiserederiets egen terminal i havnen, leverer fra oss koffertene, sluses raskt gjennom sikksakk-løypene helt frem til innsjekkingsskrankene der vi får utlevert personlige bankkortlignende plastkort som skal brukes både som lugarnøkkel og betalingskort om bord. Snaue 15 minutter senere rusler vi gjennom landgangen, der minst annenhver passasjer stopper for å ta et bilde eller en filmsnutt av det imponerende skipet som ligger til kai med den 362 meter lange skipssiden mot oss.
Symphony of the Seas er verdens største cruisskip (pr. 2018) – hele 362 meter lang og med plass til over 6500 gjester.
TREHUNDREOGSEKSTITO METER. Det er omtrent tre fotballbaner, det. Eller 10-12 fullvoksne blåhval, hvis du foretrekker animalske sammenligninger. Det hadde vært imponerende selv bare med ett dekk, men Symphony of the Seas har 18. 18 dekk fylt med alt fra robotbarer til vannsklier. Jeg setter opp tempoet litt og holder umerkelig pusten når jeg tar det ene avgjørende skrittet som gjør at jeg forlater landejorda og plutselig befinner meg om bord.
– What can I get you, madam? I skipets hovedrestaurant – som går over tre dekk i akterenden – sitter jeg i skinnet fra flere massive krystallysekroner omgitt av runde, dukkledde bord. Fra menyen jeg har foran meg skal jeg velge forrett, hovedrett og dessert, og med alt fra cæsarsalat til surf and turf å velge mellom er det ikke helt enkelt.
Jeg går til slutt for en uslåelig kombinasjon av carpaccio, pasta og is, og blir ikke skuffet. Flere retter senere setter jeg kurs mot skipets Aqua Theater på dekk 6. Det ligger helt akterut og under åpen himmel. Sus etter sus går gjennom det fullsatte atriet når akrobatene gjør halsbrekkende stup, hopp og kast i den futuristiske vannforestillingen HiRo. Vannet spruter og stuntene begeistrer både store og små tilskuere.
Vekkerklokken ringer. Jeg slår den av. Den ringer igjen. Det tar en stund før jeg husker hvor jeg er, men da er jeg plutselig lys våken. Jeg trekker til side gardinen i lugaren og blir blendet av det skarpe sollyset. Jeg småsnubler ut balkongdøren og myser over rekka mot land.
Da jeg får gnidd søvnen ut av øyene kan jeg skimte den imponerende katedralen som utvilsomt tilsier at vi er i Palma, Mallorcas lille storby.
En drøy halvtime senere står jeg rett foran den gotiske katedralen. Arbeidet ble påbegynt på 1200-tallet, og den dag i dag er honningfargede La Seu med sine spissbuer og intrikate detaljer et mektig syn.
Og apropos mektig – bare fem minutter unna ligger isbaren Rivareno, som anses som en av Palmas beste isbarer. Jeg går innom og bestiller en cono mediano med to kuler, naturligvis bare for å sjekke om det er hold i påstanden, og kan bekrefte at den er verdt et besøk.
Lilla Bar España ligger litt bortgjemt i Calle Can Escursac, men tapasen anses å være blant Palmas beste.
Med isen i hånd manøvrerer jeg gjennom Palmas små, trange gater, uten noe klart mål. Underveis lar jeg meg begeistre av gatekunst, små uteserveringer, franske balkonger og grønne vindusskodder. En og annen hestevogn klaprer forbi. Når sulten begynner å gjøre seg gjeldende er det bare én ting å gjøre: å finne et bra tapassted!
I Calle Can Escursac slår jeg meg ned ved bardisken på lille Bar Espana. Den tynnslitte menyen er på spansk, men om spanskkunnskapene er fraværende kan du trøste deg med at personalet er hjelpsomme. På haltende spansk bestiller jeg en tabla mixta, en liten servering som viser seg å bestå av ost, valnøtter, spekeskinke og knasende sprøtt brød med salt, tomat og olivenolje. Dette stedet lever opp til anbefalingene på TripAdvisor og vel så det. Når smitt og smule er fortært er det på tide å sette kursen tilbake mot Symphony of the Seas.
Tilbake om bord er det duket for isshow. For når du trer opp på pallen som verdens største cruiseskip, ja, da skulle det vel bare mangle at det finnes en skøytebane om bord? I løpet av den forrykende forestillingen dukker både avskyelige snømenn, hinduguder og skumle skikkelser opp – alle skøytekledde og i et kappløp mot tiden.
Dagen da skipet legger til kai i den italienske havnebyen La Spezia står jeg opp grytidlig. Fra La Spezia er det nemlig bare en halvtimes tid med tog til de fem kjente småbyene som utgjør Cinque Terre, og jeg har planer om å se minst et par av dem før jeg må være tilbake om bord. Himmelen er full av regntunge skyer, men jeg tar sjansen.
Fra cruiseterminalen tar det ca. 10 minutter til sentralstasjonen med taxi. Togbillett kjøpes enkelt på automatene på stasjonen, og så er det bare å vente på toget. En drøy halvtime senere ruller toget inn på stasjonen i Vernazza, byen som ligger nest lengst nord av Cinque Terre-byene.
Togturen ga små smakebiter på hva som ventet, med dramatiske klipper og postkortvakre hus, og allerede på stasjonen er det tydelig hvorfor disse byene er blitt så usannsynlig populære. Nede i byen skimtes pastellfasader i ferskenrosa, okergult og rustrødt, tett i tett, og i den bittelille havnen i enden av hovedgaten ligger fargerike småbåter og dupper i det turkise vannet.
Skjønt «by» er en overdrivelse, dette er en liten landsby som du enkelt utforsker på en time eller to ved å gå på kryss og tvers mellom spisesteder og småbutikker i de smale gatene.
Før jeg når neste by gjør uværet seg for alvor gjeldende. Regnet pøser ned, og sjøen pisker iltert rundt båtene som ikke er dratt på land enda. I tillegg gjør regnet stiene mellom byene ufremkommelige, og eneste måte å ta seg til neste by er med toget. Turist som jeg er, ifører jeg meg en medbrakt regnponcho og prøver å gjøre det beste ut av det.
Manarola er om mulig enda mer postkortvakker enn Vernazza. De små, pastellfargede husene klamrer seg til en bratt klippe som stuper rett ned i det urolige havet. Regnet gjør det nesten umulig å rusle rundt i gatene, men jeg tar meg i det minste opp på en høyde og får fantastisk utsikt over den lille byen. Så kaster jeg inn håndkleet. Regnponchoen er minst like våt på innsiden som på utsiden, skoene surkler for hvert skritt, og alle spisestedene er fullpakket av turister på flukt fra regnbygene. Jeg setter kurs mot togstasjonen og reiser tilbake til La Spezias havn og Symphony of the Seas.
Tips! Cruiserederiene arrangerer som regel utflukter i land der skipet legger til kai, som for eksempel til Cinque Terre-byene. Dette er et utmerket alternativ hvis du foretrekker å la andre ta seg av organiseringen.
Vel tilbake om bord smaker det ekstra godt med en stor (og veldig sen) lunsj i den meksikanske restauranten El Loco Fresh. Senere samme kveld står jeg på dekk når skipet kaster loss og forlater La Spezias havn. Neste stopp er Roma, og derfra går turen hjem til Norge. Med meg i bagasjen har jeg imidlertid mange nye, herlige ferieminner, og en ting er sikkert – dette cruiseskipet byr på ferieopplevelser i verdensklasse!
